Nær-døden-opplevelse

Det er mye jeg skulle fortalt om; oppussing hos Ane, Vitensenteret og påskeferie. Alt dette blir herved skjøvet til side. I dag hadde jeg nemlig en nær-døden-opplevelse.

Jeg og Kim Arne har vært på hytta i påskeferien, og for å komme dit måtte vi gå på isen over Engersjøen. Jeg er alltid litt skeptisk til det, men fikk betryggende ord fra alle hold om at det var ingen fare. Noe som også skulle vise seg å stemme, i alle fall på tur til hytta. I dag, når vi skulle gå hjem, følg med: Kim Arne er alltid så snill mot meg og tar mest parg, den tyngste sekken osv. I dag tenkte jeg att jeg skulle gjengjelde dette. Det var skikkelig fint føre på isen, og kjelken vi hadde parg på gled lett. Jeg kan jo ta den over tenkte jeg. Som tenkt så gjort, jeg satte på meg tauet, var nå totalt låst fast til kjelken, på med sekken, og det bar i vei. Vi bestemte oss for å gå inn ved Åsheim, fordi der vi gikk ut, og hvor bilen stod, var det ganske bløtt når vi dro. Midtveis ut på sjøen, skiller vi lag. Kimba skal hente bilen, og jeg går til Åsheim med pargen. Turen så langt har gått fint. Jeg knoger på, og ser etter en liten stund at Kim Arne har kommet frem, mangler ikke mye på å være fremme selv. Går på, og så skjer det! Jeg tråkker gjennom isen! Ikke mye, ca halvveis opp på leggen, ikke så mye engang, men jeg er gjennom. Først tar jeg et skritt til og tenker at dette går bra, er sikkert bare en slags lomme. Kommer så på at jeg har er kjelke med parg hengende etter meg, den kan jeg jo ikke bare dra over alt dette vannet. Skulle den gå gjennom, så sitter jeg bom fast i den og vil følge med. Finner ut at jeg må snu for å få svingt kjelken. Men, jeg kommer meg ikke opp. Over alt hvor jeg tråkker går jeg gjennom, og begynner her å bli rimelig redd for at jeg skal gå helt gjennom isen. For nære kjelken tørr jeg ikke trå, for da er jeg redd den vil falle gjennom. Tilslutt klarer jeg å komme meg opp på isen igjen og får svingt kjelken. Går lenger sør på isen, før jeg prøver å komme meg inn mot land. Her kunne jeg anslått hvor langt det var igjen til land, men øyemål er jeg ikke god på. Det ikke lange biten igjen. 50-70 m? Altså, jeg prøver nå å komme inn til land. Adrenalinet pumper! Så skjer det igjen, jeg tråkker gjennom. Nå skjønner jeg med en gang at jeg må snu, men som før var det ikke bare bare å komme seg opp. En ny injeksjon adrenalin kommer og jeg karrer meg opp. Snur og går litt tilbake. Begynner å lure på hvor Kim Arne har blitt av, og hvordan i helvete jeg skal komme meg inn til land. Drukningsdøden snurrer som en film foran øynene og jeg er rådvill. Går enda lenger sør og tenker, faen, jeg skal da klare å komme meg inn! Adrenalinet går som lyn gjennom kroppen, panikken har ikke sjans til å slippe til – og bra er det! Sonderer terrenget og ser an hvor det kan være trygt å gå. Finner en ”løype” og lar det stå til. Endelig kommer jeg i land og på veien ser jeg endelig bilen vår, Kimba er på vei. Jeg får dratt kjelken av isen, og vrenger av med sekken for å få av meg tauet til kjelken. Kimba har nådd til, og først da får jeg tid til å tenke på hvor ille det faktisk kunne ha gått… Det hadde kommet en bil bort til der Kimba var med bilen vår, og lurt på om isen var trygg. Kim Arne sa at: Ja, jeg har da gått over den selv, og skal møte kjæresten min litt lenger bort. De spurte fordi de hadde sett noen som hadde gått gjennom isen og måtte snu, denne personen hadde med seg en kjelke. Kim Arne skjønte med en gang at det var meg, og var nok litt oppkavet selv når han kom til.

Huff!!! Alt i alt gikk det jo bra, og det verste som skjedde var våte sko og benklær. Jeg er jo her for å fortelle om det, men det satte en skikkelig støkker i meg.